Et Bestemor Skogmus-perspektiv kan virkelig anbefales en gang i blant for å løsne opp stillstand.

Ekspedisjon Kosmos er i bevegelse igjen.

Jeg har tidligere skrevet om mitt forhold til sannheten og oppdagelsen av at min livslange forpliktelse til å alltid være ærlig og snakke sant i realiteten handler om å være mest mulig objektiv og tro mot andres sannheter i et forsøk på å unngå konflikt og uro. Å snakke sannferdig har for meg betydd å snakke alles sannheter, se helheten, alle sider, forstå alle perspektiver. Og dette har igjen resultert i at jeg har vært alt annet enn sann mot meg selv - den viktigste personen å være tro mot.

Lojalitet er et begrep, i likhet med sannhet, som alltid har stått sterkt hos meg. Og jeg må innrømme at jeg begynner å bli litt nysgjerrig på om jeg her har falt i samme felle. Så dagens kryss på skattekartet finner vi her. Hent frem spadene, nå graver vi.

I følge Store norske leksikon er lojalitet - å være lojal - rettskaffenhet og lovlydighet. Plikttroskap. Plikt, nå er vi i kjente omgivelser. Det var ikke før jeg ble kjent med lykken - mitt eget lille St. Hans bål i brystet - i 2017 jeg oppdaget at det finnes et liv som ikke er drevet utelukkende av plikt. Jeg er lovlydig (til det kjedsommelige) og rettskaffenhet kunne lett vært mitt mellomnavn, om det var litt kulere. Kanskje på engelsk, for alt høres kulere ut på engelsk. Nesten alt.

Uansett, foreløpig ser jo det ganske greit ut, og jeg tenker at jeg med rette kan erklære meg som en lojal person.

Lojal mot hvem?

Der traff spaden noe hardt. Er det kistelokket til en ny skatt jeg har oppdaget?

Lojal mot hvem? Hvem har jeg levd på plikt for? Hvem føler jeg troskap til? Hvem sin rettferdighetssans er jeg opptatt av å tilfredsstille? Hvem lever jeg for?

Meg?

Lål. Nei.

Men det er meg jeg må leve for, føle troskap til, være lojal mot. Det er ved å ivareta meg selv og respektere meg selv jeg kan være det mennesket jeg ønsker å være utad. At det er viktig å ta på sin egen oksygenmaske før man hjelper andre er kanskje en tørr klisje, men livsviktig lell. Jeg kan ikke være et positiv bidrag for nærmiljø og samfunn om jeg samtidig kveles av oksygenmangel.

Dette er en passende tid på ekspedisjonen å gå videre til neste kort i Narrens reise gjennom den store arkana, kort nummer seks, De elskende.

De elskende handler blant annet om - som navnet gir inntrykk av - relasjoner. Mest forteller det om dualitet, balanse og valg, og om hvilken rolle vi har i relasjonene våre. De elskende hjelper oss å forstå vår egen verdighet og lærer oss om projeksjoner.

For å få gode bånd til andre mennesker må jeg oppsøke balanse. Jeg må jobbe for å oppnå gjensidighet. Det ansvaret ligger ikke på motparten - jeg får det jeg gir - nei, det ligger på meg, og jeg må ta et oppgjør med min rolle i relasjonene mine. Jeg har levd strengt etter prinsippet om at jeg må gjøre meg fortjent til omtanke og respekt. Ikke på en gjør mot andre som du vil andre skal gjøre mot deg-måte, men en jeg får den omtanken jeg har gjort meg fortjent til-måte. Det jeg har innsett er at det er en veldig passiv rolle å innta, og det er en rolle jeg har blitt trent opp i av mennesker som i utgangspunktet ikke har rom for mine følelser i det hele tatt. Men denne rollen har jeg klamret meg til i mange år, og jeg har i prosessen med å jobbe aktivt for å gjøre meg fortjent til det jeg lengter etter, strippet meg helt for selvrespekt og selvivaretakelse. Jeg legger meg så flat det er mulig å gjøre meg, og blir passiv mens jeg venter på å bli tenkt på. Hver gang jeg opplever å ikke bli vist omtanke eller respekt tar jeg det som en bekreftelse på at jeg ikke har vært god nok, flink nok, ydmyk nok, og at jeg må yte enda mer. Jeg legger til rette for at dårlige relasjoner får blomstre og jeg fratar meg selv muligheten å få oppleve gode, gjensidige relasjoner.

Så lenge lojaliteten til meg selv er fraværende, vil alle relasjoner bygges på et ustødig og ubalansert fundament. Vil jeg oppå harmoni, tillit og forening med menneskene rundt meg, må jeg respektere min egen verdighet. Lojaliteten må først og fremst være til meg selv. Jeg må ta på min egen oksygenmaske - fordi lang tid uten ordentlig oksygentilførsel gjør meg ikke lettere å være glad i, det gjør meg bare hjerneskada.

Så pust skikkelig og øk selvhevdelsen.

Jeg vet ikke om det er helt sånn de De elskende ville ordlagt seg, men noe kortet kan fortelle meg er at jeg står med et veiskille og må ta en avgjørelse for hvem jeg vil være videre fremover.

Og jeg vil være et raust menneske fullt av kjærlighet, harmoni og tillit - og med god tilgang på oksygen.

Det er en konkurranse. Ingen lagarbeid og støtte, nei, ikke på innsiden. På innsiden er det rått og hardt, hver mann for seg selv, ingen nåde. Det handler om å ikke la seg knekke, ikke bli for såret av angrep og svik, det handler om å børste av deg og reise deg raskest mulig opp igjen når du blir slått i bakken, mens dere samtidig utad skal fremstå nære og kjære. Dere skal være så veldig glad i hverandre, fortelle hvor flott dere har det sammen. Dere skal smile på julebilder og gjenta det innøvde og sjeleløse mantraet om hvor mye man koser seg. Dere skal bygge fasade og presentere for verden denne illusjonen om verdens snilleste mamma og verdens beste pappa. Du skal vise hvor herlig og avslappet livet med storfamilien er, at du ikke trenger noe mer så lenge dere har hverandre. Verdens beste familie.

Når sårene blir for dype og du ikke klarer å reise deg igjen - da må du klare deg selv. Du er ute, du er taperen. Du er sveklingen som ikke holdt ut mer og din svakhet skal ikke påvirke resten av familien som fortsatt er med i ekspedisjonen. Du kan håpe på en gjenforening med de andre som etterhvert blir slått ut, men som oftest er distansen blitt for stor og sårene for dype, så det lar seg ikke gjøre.

Når du først er slått ut av ekspedisjonen så er du ute på ordentlig.

Du sitter på sidelinjen og ser at verdens beste familie fortsetter videre som du aldri har eksistert. De som ryker ut slutter raskt å eksistere, for frafallet forstyrrer illusjonen ekspedisjonen bygger rundt. Du kan prøve å finne en fattig trøst i at du holdt ut så lenge du klarte, du gjorde så godt du kunne, men tapet og sorgen vil for alltid følge deg. I det du ikke klarer å reise deg igjen, blir du strøket fra historien og du blir en vandrende rotløs uten noe sted å vende tilbake til.

Det er en Robinsonekspedisjon som bare skaper tapere. Sårede, ødelagte tapere. Og den som vinner, den som står igjen til slutt og som var sterk nok til å bryte ned alle de andre deltakerne, den ender også opp som en taper. Vinneren har tapt illusjonen om familieliv og har ikke lenger noen byggeklosser igjen å bruke for bygge fasaden om verdens beste familie som ikke trenger noe mer å så lenge de har hverandre. Den eneste premien den vinnende taperen får er medlidenhet fra samfunnet rundt. Stakkars taperen som står helt alene, som har så svak familie som ikke klarte å holde ut.

For noen er familie et trygt sted hvor røttene er godt plantet. For andre er det en kamp for å overleve. Robinsonekspedisjonen fungerer helt greit som tv-konsert, men ikke like bra som familiekonsept. Det er ingen pengepremie og seiersfest som venter i enden av konkurransen. Igjen sitter rotløse, nedbrutte tapere med dype sår og store, mørke hull inni seg. Men likevel startes det nye ekspedisjoner hver eneste dag, fordi mennesker fortsatt tror at det viktigste ikke er å ha det bra, men å holde ut.

De skulle bare visst at de vil ende opp som tapere til slutt, de også.

Å akseptere at man ikke er årsaken til alt som gjør en vondt, er nødvendig for å gi seg selv rom for å heles. Men å gi fra meg den kontrollen - det ansvaret - føles samtidig ut som det er det som vil ta livet av meg. Aksepten for at ikke alt er min feil åpner døren for at sorgen endelig får slippes løs. Sorg over det som har vært, det som aldri ble og det som aldri skulle hendt. Kroppen har sagt stopp, for den klarer ikke bære mer, men hjertet roper nå panisk etter hjelp - for den sorgen som skal slippes løs etter å ha vært avstengt i et helt halvt liv, er som en varslet tsunami jeg frykter kommer til å utslette meg helt.

Jeg prøver å minne meg på at følelser ikke er farlige, men det er vanskelig å få et nervesystem som har levd i en kronisk tilstand av beredskap siden jeg var småbarn til å forstå at nåtiden faktisk er trygg - og at det er ved å slippe sorgen løs jeg nettopp vil klare å overleve.

Jeg kan ikke fikse alt, men aksepten over å være et offer trenger heller ikke bety jeg gir fra meg all ansvar. Faktisk er det jo først nå jeg tar ansvar - riktig type ansvar. Jeg snur fokuset over på meg selv, jeg bryter mønstre og velger å skape endring. Jeg velger meg selv. Jeg velger å leve, ikke bare overleve.

Jeg har ikke oppdaget noen flere biter av kreativiteten min inni her. Istedenfor er det dukket opp mange små eventyr. Labyrinten er full av fortellinger. Kanskje det er her lærdommen ligger? Fortellinger, vi er fulle av dem alle sammen. Hver dag er hjernen vår opptatt av å skape fantasier i form av dagdrømmer, ambisjoner, mimring og katastrofetanker. Vi bygger opp fortellinger om menneskene rundt oss og om selv, om nåtiden og om historien vår. Vi dikter historier hele tiden, og dette er jo en form for kreativt arbeid. Kanskje løsningen ligger i alle eventyrene jeg ser rundt meg?

Okei, så da må jeg skrive ned fortellingene jeg kommer over i labyrinten. Skrive de ned. Skrive, skrive, skrive. Det burde ikke være så komplisert. Skriveferdighetene er på plass og det indre kaos er stappfullt av eventyr og historier.

Så skriv.

Hvorfor får jeg ikke til å skrive?

Den delen av kaos som rommer disse tankene er på en merkelig måte utilgjengelig. Så rart. De er jo der, så synlige. De viser seg frem, flotter seg der de flyter rundt med myke, dansende bevegelser i sine klare, mettede farger. Som et nydelig, undersjøisk landskap på utstilling i et akvarium. Helt synlige, men likevel fullstendig utilgjengelige. En tykk, massiv glassvegg separerer meg og dette eksotiske landskapet av tanker. Hvis jeg ikke kan tre inn i landskapet for å hente ut tankene, må jeg muligens istedenfor øve på å skildre hva jeg ser igjennom akvarieglasset.

«Det var en gang… det er sånn vi starter eventyr, ikke sant? Jo, det er sånn jeg starter eventyr. Det var en gang en mann som hadde tre sønner, Per, Pål og Espen Askeladd. Det må være lov å låne litt av de etablerte eventyrfortellerne i startfasen. Mannen var bitter og tverr av livets stadige skuffelser, og det gikk ikke en dag uten han tok sin miserable tilstand ut over de tre guttene. Men det var ikke bare ulykke å være fanget i den trauste foreldrerollen, for mannen fant raskt ut at han kunne bruke guttene som hver sine nyttige verktøy for å lette sin egen byrde. Per var driftig og sterk, og kunne brukes til å fikse alt det praktiske mannen selv ikke hadde lyst å gjøre. Pål var intellektuell og dermed et godt verktøy for å erstatte mannens faderlige plikter og omsorgsbyrder. Minstemann Espen Askeladd var vennlig og naiv, og det er her mannen fikk utløp for all sin bitterhet. Lille Espen satt lojal og støttende i timesvis å lyttet til den gamle mannens misnøye over sine sønner og sine livsvalg.

Den gamle, sure mannen fikk igjennom sine tre sønner fortsette å rulle seg i egen elendighet, og de tre guttene ble etterhvert svært dedikert i arbeidet med å tilfredsstille sin far. Den gamle mannen utnyttet hver en mulig hvor en av sønnene ikke nådde opp til hans uoppnåelige krav, og uttrykket høyt og tydelig sin store sorg og skuffelse. Han brukte også utfrysning og utestenging for å straffe de skuffende guttene hver gang de feilet, og dette ble et effektivt middel for å trene opp den blinde lojaliteten han ønsket seg. Guttene ble raskt så fulle av frykt for å være den utvalgte skuffelsen som ble utelatt og baksnakket, at de la ned all sin innsats i å være mest mulig nyttig og tilstede for sin far. Den gamle, sure mannen ble til slutt så stor og mektig i sin elendighet, at han kunne mishandle og utnytte guttene helt fritt uten konsekvenser. Per fikk tyngre og tyngre arbeid, Pål fikk enda større byrder å ta ansvar for og lille Espen Askeladd måtte nå daglig støtte og trøste sin far som snakket enda høyere og enda mer brautende om all sin ulykkelighet.

Den gamle mannen vokser seg større og større, og selvmedlidenheten hans begynner nå å bli så stor at de tre sønnene brytes brutalt ned i forsøket på å holde seg nær nok den umettelige gamle farens destruktive kjærlighet. Per er den første som til slutt mister taket, han bukker under for den harde belastningen, og må si stopp. Den gamle mannen kan naturligvis ikke akseptere sønnens store svik, så han blir kastet ut av huset og må flykte til skogs. Pål og lille Espen står igjen, og må nå ta over Pers arbeid i tillegg til å opprettholde sine egne allerede alt for tunge oppgaver. Forakten for Pers fravær blir raskt større enn savnet etter sin bror, og den sure mannens stadige preken om hvor skuffende Per er som velger bort sin familie blir raskt omskrevet som den nye sannhetene, og nører opp under angsten Pål og lille Espen Askeladd lever i. Årene går og de jobber stadig hardere for å holde ut i den gamle mannens uholdbare regime, alt for å slippe å måtte dele skjebne med grusomme Per.

Mannens elendighet vokser seg større en størst, og de to sønnene blir etterhvert redusert til en. Pål kollapser, blir forvist, og igjen alene står lille Espen Askeladd som nå skal støtte sin utrøstelige og miserable far som har mistet enda en sønn til egoismens nådeløse klør.

Historien slutter her, og det gjenstår å se hvor lenge den siste gutten vil holde ut før han til slutt blir slukt levende av den sure, gamle mannens uendelige selvmedlidenhet som vokser seg så stor at det nå ikke er plass til noen andre mer - ikke en gang lille, lojale Askeladden.»

Nei, dette var ikke gøy. Lærdommen må være at fargesterke, eksotiske undersjøiske vesen kanskje ser flotte ut, men de er giftige og kan gi dystre konsekvenser om du komme for nær dem. Kanskje det er greit dette tykke akvarieglasset skiller meg og disse fortellingene likevel, og jeg kan istedenfor fortsette på fortellingen om Narrens reise gjennom den store arkana.

Vi er kommet til kort 5 i tarotstokken, Ypperstepresten. Femmerne handler om konflikt, ustabilitet og utvikling, og Ypperstepresten er den arketypiske mentor som vil hjelpe oss å rette vår fokus mot vår evne til å ta imot kunnskap og gi den videre. Han forteller oss at løsningen ofte ikke ligger i å velge eller ekskludere, men om å få en forståelse for helheten, og finne en måte å forene dualiteter på.

Så, hvordan kan Yppersteprestens visdom hjelpe meg videre igjennom denne labyrinten? Han vil at vi skal se omstendighetene våre fra et høyere perspektiv, som jo absolutt hadde vært nyttig å kunne når man skal navigere seg ut av en labyrint. Og akkurat nå går det opp for meg at jeg har helt mistet synet på hvilke omgivelser Ekspedisjon Kosmos foregår i. Jeg er på en romferd, hvor minner, opplevelser og tanker flyter rundt i vektløs tilstand. Her eksisterer ikke de begrensende rammene av tyngekraft og tidslinjer, men likevel klamrer jeg meg fast til bakken og rusler pliktoppfyllende langs stien i labyrinten som stadig leder meg på villspor. Ypperstepresten vil hjelpe oss å få en forståelse av det som er større enn oss selv, og da må jeg klare å gi slipp og la vektløsheten gi meg den oversikten jeg trenger for å komme videre på skattejakten min.

Jeg finner frem en paraply, som Bestemor skogmus på tur i Hakkebakkeskogen som gjemmer seg for å slippe å bli uglas middagsstek, et vindkast tar tak og jeg blir løftet opp over labyrinten. Jeg svever rolig rundt og får observert landskapet fra Bestemor skogmus-perspektiv. Jeg nynner litt på flyvevisa mens jeg nyter all forståelsen dette nye perspektiver gir meg.

Hurra, hurra, nå flyr jeg avsted.
Hurra, hurra, nå flyr jeg avsted.

Og der var labyrinten forbi, og jeg setter føttene mine ned på bakken igjen. Omgivelsene er lyse, friske og grønne. Fuglene synger sammen med meg, og i det jeg kjenner sola varme meg i ansiktet, føler jeg også gnisten i brystet flamme opp igjen.

Ekspedisjon Kosmos er i bevegelse, denne gang ikke takket være graving ned i kryss på skattekart, men av Bestemor skogmus’ paraply og lystige sang.

Kanskje jeg skal dikte litt mindre dystre eventyr, og istedenfor synge litt mer? Og fly i vinden. Bakkekontakt er godt og fint, men noen ganger trenger vi å løftes opp litt for å få et ordentlig overblikk over omstendighetene vi står i og veien vi har foran oss.

God dag bestemor, men kommer du den veien?
Akk ja kjære Morten, i dag kommer jeg med blesten.

Abonner nå

Så her er jeg, klar for å skrive, og innser at å skrive når hjernen er fastlåst i blokkeringer og imaginære monstre som skaper utfordringer på romferden min, det kjennes ganske så umulig. Det er utfordrende nok fra før å skrive, eller å gjøre noe som helst kreativt arbeid, når kreativiteten min er spredt ut i masse små biter som flyter rundt i vektløs tilstand i det interne kosmos, også kalt hjernen min.

I følge Store norske leksikon - har dere forresten satt snl dått no som startside på nettleseren deres enda? Nei? Gjør det nå. Okei. I følge Store norske leksikon er kosmos et begrep som brukes for å beskrive den ordnede verden. «Pytagoras og Empedokles brukte betegnelsen om verden - et harmonisk og ordnet hele som er oppstått av det opprinnelige kaos».

Hjernen min er ikke kosmos, den er kaos. Uten tvil. Men orden og harmoni høres veldig fint ut, så jeg tenker at romferden jeg har begitt meg ut på for å samle opp alle de spredte bitene av kreativiteten min som jeg kan ta med til Frida, den er ikke lenger bare jakten på Frida, den er jakten på kosmos.

Der har vi tittelen på fortellingen min! Jakten på kosmos.

Jeg er ikke helt fornøyd med ordet jakt, men det får bli som det er for nå.

Velkommen til denne romferden på skuta mi. Vi seiler ut på de mange hav i dette abstrakte kaos som er hjernen min. Dette blir spennende. Hiv o hoi. Jeg hørte forresten Sjørøverne kommer av Kaptein Sabeltann på engelsk her en dag, eller Captain Sabertooth, og der synger de heave ahoy. Så der er fortellingen min blitt bittelitt internasjonal også.

«We fight one for all, every man’s on call, I am Captain Sabertooth, I’ll drive you to the wall
Heave ahoy. Rich we all will be
The day we find the treasure that waits for you and me
The day we find the treasure that waits for you and me»

Jaok, fokus.

Denne store hindringen på romferden min har vist seg å være en labyrint. Jeg hater labyrinter. Som et vesen uten stedsans og romforståelse er labyrinter stedet all livsgnist blir sugd utav meg. Jeg føler tankene mine, den kreative energien min, panisk romstere rundt, fanget mellom labyrintens mange vegger - det er en labyrint av grønne og alt for rettklippede hekker. Hekker som er så tettvokst at du ikke bare kan bryte deg på tvers igjennom, og som er for høye til at du kan hoppe over eller få et godt overblikk over området rundt. Grønne hekker som er til for å narre oss, de gir oss følelsen av å være utendørs i grønne og frodige omgivelser. Her skal du kunne slappe av og nyte naturen. Senk skuldrene og bare vandre bekymringsløst blant de skjønne, grønne omgivelser. Du tror du er trygg, omfavnet av naturens jordende energi, men i realiteten er det en hard og kald labyrint som stadig kveiler seg strammere rundt deg, og før du vet ordet av det er du fanget.

Det kreative energien min herjer rundt inne i labyrinten, som pingpong-baller som frenetisk dabber veggimellom, desperate etter å få slippe ut. Det er sterke krefter i sving og det er mulig - om du ser ekstra godt etter - å observere små pulseringer og vibreringer i skallen min hver gang en rasende pingpong-kule stanger inn i labyrintveggen. Følelsen av rastløshet og utilfredshet vokser i høyt tempo og kaster enda flere energiske pingpong-baller inn i labyrinten.

Du vet den følelsen av at hjernen dirrer inni skallen din av fastlåst energi? Den følelsen som gjør at du vil skrelle av deg ansiktet i håp om å frigjøre noe av energien og få oppleve et lite øyeblikks lettelse? Den begynner å bli kritisk høy nå. Så jeg tyr til neste kort på Narrens reise gjennom den store arkana, kort nummer 4 - Keiseren.

Firerne står for stabilitet, manifestering og utholdenhet. Ja takk, jeg tar en av hver.

Keiseren er et symbol på det maskuline. Han er farsfiguren som bringer struktur i livet vårt, som skaper regler og systemer, og som formidler kunnskap. Ilden er hans element - selve livsenergien vår - og han hjelper oss å ta ansvar for våre liv og realisere våre mål. Keiseren lærer oss å være konge i eget rike, så ved å åpne meg for Keiserens autoritære energi og hans lærdommer om stabilitet og målrettet fokus vil jeg finne veien ut av labyrinten, og få frigjort alle de energiske pingpong-ballene.

Jeg kaster om meg den røde kappen - jeg trenger en ildrød kongekappe for å beseire denne labyrinten kjenner jeg - og går målrettet fremover. Jeg er tross alt kaptein på denne skuta, leder av ekspedisjonen. Dette skal jeg få til.

Hiv o hoi / Heave ahoy

Abonner nå

Fullmånen - Strawberry Moon - 30. juni 2026, kl. 01:24

Abonner nå

Så fortsetter jeg å rydde på plass noen stoler jeg også flyttet unna for Zevs sin støvsuging. Er det ikke på tide å tenke på middag snart kanskje? Jeg er sulten, men lapskausen jeg har tatt ut av frysen er fortsatt en stor isklump, for jeg har surret med klokka - igjen - og tok den ut alt for seint. Jeg legger den i ei gryte som står på benken, og lar den stå i romtemperatur litt for å tine videre. Oppvaskmaskinen piper for å gi beskjed om at den og er ferdig. Den har ikke noe navn. Men det burde den. Jeg får finne navn senere. Nå skal jeg rydde på plass all den rene oppvasken først. Men løken som henger i en kurv på kjøkkenveggen, rett ved oppvaskmaskinen uten navn, den vil jeg flytte over til kjøleskapet, så jeg gjør det først. Kjøleskapet har heller ingen navn. Nå har jeg surret meg inn i et vanskelig spor her. Skal alle apparatene få navn?

Jeg leter etter en boks til løken. Optimalt skulle jeg hatt fire bokser, én til hver type løk. Rød-, gul-, hvit-, og sjalottløk. Men det kan bli for mye bokser, tro det eller ei, så all løken må dele på en boks. Et løk-kollektiv. Jeg åpner kjøleskapet - stemmer ja, her trengs det en opprydning. Det er jo ingen passende plass å sette løken. Lapskausen har blitt til slush, så jeg tar oppi litt vann, rører godt og setter den på komfyren på lav varme. Så starter jeg å tømme kjøleskapet.

Sauser må stå på det snurrebrettet vi bruke før. Jeg savner snurrebrettet. Og den andre kjøleskapsskuffen vi har tatt ut av kjøleskapet, den vil jeg ha i bruk igjen. Jeg vet ikke til hva, men skuffen mangler og må på plass. Snurrebrett og skuff er lagret på loftet, så jeg går opp for å hente de ned igjen. På kjøkkenbenken ligger fortsatt løkskrell og plastemballasje etter løken som ble flytta fra kurv til kollektiv i kjøleskapet uten navn.

Sånn. Skuffen er på plass i kjøleskapet igjen. Det var bedre. Snurrebrettet jeg vil bruke til saus tar for stor plass, noen av saus-flaskene er alt for høye. Æsj, de er så klissete. Jeg fukter en klut med masse sitronsåpe, og starter å vaske alle flaskene grundig. Vannkanna med tappekran trenger også stor plass. Men den må også få bli, for det er digg med kaldt vann lett tilgjengelig i kjøleskapet. Jeg begynner å plassere ting inn i kjøleskapet igjen, snurrebrettet nederst, vannet vil jeg ha litt høyere opp. Ja, se der ja. Det er ikke nok plasseringsmuligheter for kjøleskapshyllene, så hvis både vannet og sausbrettet skal få sin egen hylle med god nok plass, blir det en hylle til overs som må på loftet. Jeg som akkurat hadde fått hentet ned skuffen sånn kjøleskapet er komplett igjen. Jeg kan ikke forvise noe opp på loftet. Det går ikke. Snurrebrettet og vannet altså, hva skal jeg gjøre med de? De må ha hver sin etasje, for de er for brede til å dele samme hylle.

Kjøleskapet piper for å varsle at døra er åpen. Jeg lukker døra og snakker høyt til meg selv - nå er det internt gruppemøte med kjøleskap på agendaen - hvordan kan vi få beholde sausene på snurrebrettet, la vannet få sin egen hylle og samtidig ikke måtte sende ei hylle opp på loftet? Det går jo ikke?

Kjøleskapet piper igjen. Hvorfor er det så få plasseringsmuligheter for hyllene i kjøleskapet? Hvem er det som har bestemt at det kun er disse enkelte plasseringsmulighetene vi skal få? Hva er det for en verden vi lever i, som ikke tillater oss å avgjøre selv hvordan vi vil plassere kjøleskapshyllene våre?

Lapskaus-slushen har begynt å koke. Allerede? Den var jo nettopp en stor frossen isklump, og det har vel ikke gått så lang tid? Okei. Hva om grønnsakene får bo den ene skuffen istedenfor å stå i egne bokser i hyllene? Det er jo egentlig meningen at grønnsakene skal ligge i grønnsaksskuffen uansett. Er det ikke? Jeg leter opp bruksanvisningen til kjøleskapet for å dobbeltsjekke om de faktisk mener grønnsakene skal ligge i skuffen, helt uten egne bokser. De skal det.

Kjøleskapet piper. Å flytte grønnsaker fra hylle til skuff løser noe av plassutfordringen, men det er fortsatt ei hylle som ikke får være med i kjøleskapet. Kjøleskapet piper igjen. Jeg prøver å plassere bokser oppi grønnsaksskuffen, så grønnsakene kan være hvertfall litt organisert. Det piper igjen. Går det raskere mellom hver piping nå? Selv ikke de utrolig tetris-egenskapene mine klarer å kombinere bokser og grønnsaksskuff, så det blir ingen bokser. Skal virkelig grønnsakene ligge oppi der, helt ukontrollert og uten rammer og system? Hva skal jeg gjøre med sausene? Det er ikke plass til snurrebrettet og vannet. De seige, klissete og fæle sausflaskene må samles innenfor rammene av snurrebrettet. Jeg blir svett bare av tanken på ukontrollert kliss på hyllene i kjøleskapet.

Kjøleskapet piper. Okei. Vi må tenke nytt. Hva om kliss-helvete får bo i hyllene i døra? Så går snurrebrettet opp på loftet, vannet får bli og alle hyllene får plass. Kjøleskapet forblir komplett, og grønnsakene ligger i skuff. Jeg blir litt tungpustet av tanken på at grønnsakene bare skal ligge der, i kaos. Er det forsvarlig å la grønnsaker bare ligge sånn helt på selvstyr? Det optimale er at alt får ligge sortert og ryddig i hver sin boks. Orden innenfor kontrollerte rammer. Det er ryddig, det er trygt, det er sunn fornuft. Hvilket samfunn får vi om grønnsaker bare skal slenge rundt helt uten noe system?

Kjøleskapet piper igjen og lapskausen har kokt til grøt. Jeg tar meg en boks cola og setter med ned med middagen. Jeg er litt andpusten og svimmel, vel vitende om at grønnsakene ligger og slenger inni kjøleskapsskuffen. På benken ligger fortsatt løkskrell og plastavfall, tomme grønnsaksbokser som ikke fikk plass, et snurrebrett som skal på loftet igjen og den uvaska lapskausgryta. Oppvaskmaskinen ble aldri tømt, men gullranken fikk vann. Løken bor nå i løk-kollektiv og grønnsakene ligger i grønnsaksskuffen, helt på villstyr.

Abonner nå

Det utvikler seg etterhvert til å ikke bare å holde ut, men å samtidig holde oppe all vekten som fyller disse sekkene. Og mens man står under der og balanserer denne umenneskelige vekten med livet som innsats, skal man samtidig få plass inn i den ganske trange og firkanta boksen samfunnet har kalt normalen. Når man har så mange tunge sekker på skuldrene er det ganske vanskelig å få plass innenfor rammene til denne normaltilstanden, og jeg - som mange andre som meg - har etter flere år med iherdig forsøk på å klare å holde meg innenfor boksen, måtte kapitulere og vike unna. Jeg blir stemplet som syk, og skal nå verdisettes og behandles deretter.

Min person består ikke lenger av styrker og svakheter, men av symptomer. Jeg driver ikke lenger med selvutvikling, men med behandling. Jeg er ikke et menneske, men en pasient. En bruker. En NAV’er. Et evig rødt tall på regnskapet til Norge A/S. Meg sammen med alle andre som ikke klarer å presse seg inn i den stramme boksen de kaller normalen.

Jeg har vært ganske syk - jeg er fortsatt ganske syk - jeg har dansa mellom kategoriene moderat til alvorlig syk siden tenårene, og får nok ikke vrikka meg nedover skalaen med det første. Dessverre. Men er det noe det å være stemplet som syk har lært meg, er det hvor snevert syn samfunnet har på hva det vil si å være funksjonsfrisk.

Vi lever i et samfunn hvor ingenting kan være bare godt nok. Man skal stadig strebe etter noe større, man skal alltids ønske å bli enda bedre, rikere, mer vellykket. Vi lever i et samfunn hvor til og med helt grunnleggende kroppslige funksjoner som spising og soving skal optimaliseres og effektiviseres. Det finnes en lifehack for alt. Vi har skapt oss en hverdag hvor mennesket er blitt den største trusselen mot sin egen eksistens.

Med mindre man er stemplet som syk.

Jeg er en person som drives av muligheter for vekst og læring. Det er ingenting som gir bedre brennstoff til St.Hans bålet i brystet mitt som oppdagelsen av at jeg har tatt feil eller misforstått. Når jeg ser på den dårlig sparkla veggen på gangen blir jeg ikke skamfull og snakker nedlatende til meg selv, når jeg må sprette opp den buksa for tredje gang fordi lommen kom på feil vei eller gylfen ble sydd fast blir jeg ikkje demotivert og nedtrykt - for her er det rom for utvikling. Og jeg elsker en god mulighet for vekst, for å oppdage perspektiver jeg ikke før har tenkt på, eller å få til å sy en brukbar gylf. Man skal ikke undervurdere en god gylf.

Det kan tenkes jeg kan legge til stemplet arrogant og selvgod etter denne teksten.

Poenget er ikke å snakke meg opp - jo, det er det. Jeg fortjener å få lov å fremsnakke mine positive kvaliteter, for etter et helt halvt liv stemplet som syk og uegnet, blir selvfølelsen ganske skral.

Når man blir stemplet som syk og satt utenfor normal-boksen, blir man stadig fortalt at man ikke må la sykdommen definere en. Du er ikke sykdommen din vet du. Det snakkes om at syke mennesker bygger identiteten sin rundt diagnoser, men jeg opplever det motsatte. Jeg ser et samfunn og et system som stempler alle som ikke får plass i den trange, firkanta boksen. Jeg ser et samfunn som erklærer alle som ikke passer inn i normalen for sykelige, et samfunn som ikke evner å se menneskene bak stemplene de ufrivillig blir påsatt.

Det er noe tragikomisk over det å måtte stadig bli belært om å ikke la stempelet definere deg av det samme systemet som ikke klarer å se personen bak stempelet de har satt.

Prosjekt hverdag har i stor grad handlet om å finne måter å få plass inn i den boksen, bli stemplet som funksjonsfrisk og endelig få være med i samfunnet. Det har handlet om å godta at sykdomsstempelet som er påsatt meg definerer verdien min i samfunnet. Det har handlet om å kapitulere for et system som snur alle mine personlige egenskaper, mine evner til refleksjon og innsikt, min nysgjerrighet og undring bli behandlet som symptomer som må fikses.

Det har handlet om å la seg bli degradert som menneske, om å bli snakket over hodet på som jeg er et barn som ikke vet mitt eget beste. Om å bli værende i et system som bidrar til å holde meg nede. Et system som istedenfor å lytte til det jeg har å si avfeier meg fordi å være selvkritisk er tegn på angst, lavt selvbilde og depresjon.

Neida, den veggen er jo kjeeeempefint sparkla, hallemann, ikke vær så kritisk, du ser jo ikke så godt bulene og humpene der du glemte å pusse, ikke hvis man myser litt med øynene. Hvem går og ser på veggen uansett? Nei, slutt, du er så god atte! Og den buksa er jo dritflott, hva er det du snakker om? Ja, så stikker kanskje lommene utover, og du har sydd sammen to venstrebein, men altså hallo, jeg hadde aldri klart å sy ett venstrebein en gang. Kutt ut, du er såååå flink atte.

Prosjekt hverdag har handlet om å underkaste meg og la meg bli snakket ned til, undervurdert og avfeid, alt i håp om at dette skal gjør meg liten nok til å endelig få plass i normal-boksen.

Det har tatt noen år, pinlig mange år for å være ærlig, før jeg klarte å innse at selv om jeg klarer å klore meg fast til noe, betyr det ikke at jeg skal det. Faktisk kan det vise seg at det betyr det stikk motsatte. Om du må jobbe så hardt for å høre til, for å få plass, så er det mest sannsynlig feil plass for deg. Ta et hint, gå og lek et annet sted. Relasjoner, omgivelser og samfunn som er riktig for meg krever ikke at jeg sliter av meg neglene i desperate forsøk på å klamre meg fast.

Jeg har brukt hele livet mitt på å klore meg til feil omgivelser, på å krympe meg og gjøre meg mest mulig tålbar for feil folk. Dette har noen dyrekjøpte år i traumeterapi endelig lært meg.

Men det jeg nå begynner å innse er at dette også gjelder i et større samfunnsperspektiv. På samme måte som jeg har godtatt mobbing, dårlig behandling og utnyttelse i nære relasjoner, for det er jo så godt å ha en plass å høre til, har jeg godtatt den samme nedverdigende behandlingen av samfunnsstrukturene - alt i et håp om å en dag få plass i den trange boksen.

Jeg har klart å gi slipp på fantasien om relasjonene, nå er det tid for å gi slipp på drømmen om boksen.

Joda, jeg er syk men jeg er også så mye mer. Jeg vet det, selv om boks-vokterne vil ha oss til å tro noe annet. Som vi stadig blir fortalt, sykdommen definerer oss ikke, den er noe som rammer oss, preger oss, men den er ikke oss.

Prosjekt hverdag handler for tiden om å bli oppmerksom på min normal. Eller som jeg har skrevet om her; kartlegging av mitt operativsystem. Jeg jobber med å skille ut hva som er symptomer på sykdom og hva som er konsekvenser av å driftes på et ukompatibelt operativsystem, og med å fjerne all malware installert av samfunnet rundt meg som sykeliggjør meg og degraderer hele min person til noe som må behandles og endres.

Jeg - med all min undring, innsikt og reflekterende natur - vet hvor mye mer kompleks mennesket er enn å kunne la seg grovsorteres som syk eller normal. At systemet som former samfunnet vårt ikke har den samme forståelsen skal ikke gå ut over vår verdi og vårt potensiale. Jeg kan kanskje ikke endre systemene rundt oss, men jeg kan endre prosjekt hverdag og hva jeg velger å jobbe mot - eller enda viktigere; hva jeg velger å jobbe vekk fra.

I romskipet mitt på vei mot neste kryss på skattekartet tar jeg med meg neste kort i tarotstokken, Keiserinnen. Selveste Moder Jord, som ber oss se hvor vi har plantet røttene våre. Røttene gir næring til kronen, så jorden de er plantet i påvirker veksten.

Strukturene samfunnet vårt er bygget opp rundt, den rigide klassifiseringen av syk og funksjonsfrisk og verdisettingen av mennesket basert på disse stemplene - det er dårlig jord å vokse i.

Keiserinnen ber oss søke etter næringsrik jord, og gjøre oss klar for utvikling. Og hun ber oss pleie oss selv i endringsprosessen. Hun har god kontakt med jorden, og hjelper oss å få god kontakt med naturen rundt oss. Og er det noe det individualistiske og kostnadseffektive samfunnet vårt trenger litt mer av, så er det god kontakt med naturen. Der har du en lifehack. Touch some grass.

Subscribe

Subscribe

Men jeg tror ikke dette krysset er ferdig gravd ut enda, så jeg vil bli her litt til. Å frigjøre meg fra forpliktelsen jeg kjenner på for å alltid skrive mest mulig tro mot historien tror jeg vil være en god øvelse i målet mot å frigjøre kreativiteten min. Men det kan jo også være spennende å grave mer i hvor denne besettelsen av sannheten kommer fra, og hvilke rolle den faktisk spiller i historien min. For det er det det er - min historie.

Ida Jackson sitt skrivekurs Sort messe som har vært i disse dager, handler om å skrive sant. Ganske uaktuelt for meg her og nå, det var min første tanke, for jeg jobber jo med å lære å løsrive meg fra sannheten for å kunne skrive friere. I det jeg setter meg godt tilrette i rollen som en som ikke er i målgruppa for dette foredraget sier hun videre «Litterær sannhet er ikke det samme som å ikke komme med en eneste ubegrunnet påstand. Å skrive sant er å ikke vri på det du sier for å unngå konflikt eller reaksjoner.»

Det stadige arbeidet med å lete frem, forstå og belyse andres sannheter - å klare og være objektiv nok - har blitt en måte å samtidig legge lokk på min egen sannhet, som igjen fører til at jeg slett ikke er så sannferdig som jeg innbiller meg. Ved å snu ryggen til meg selv, mine opplevelser og mine følelser - alt i objektivitetens navn - bygger jeg på en livsløgn hvor det jeg faktisk observerer og opplever blir skrevet om. Jeg manipulerer min egen historie. Jeg leker ikke med farger for å endre uttrykk og stil som jeg gjør med fotografier, nei, jeg sitter med kloneverktøy og sletteknappen og korrigerer historien min sånn den skal passe godt nok inn med sannheten mine omgivelser klamrer seg til - og for å forhindre at min sannhet skal opprøre noen som kan skade meg.

Nå nærmer vi oss noe.

Ved å alltid snakke sant - mer spesifikt ved å alltid snakke andres sannheter - beskytter jeg meg selv. Jeg beskytter meg selv fra de reaksjonene som min sannhet - mine følelser - vekker i de rundt meg, og jeg unngår på den måten den straffen omgivelsene mine vil påføre meg for å lyve. For det er det som blir virkeligheten når man vokser opp med en sannhet som er for vanskelig å tåle for omgivelsene; den vonde sannheten er løgn, og den tålbare løgnen er virkelighet.

Når man som barn stadig får høre at det en opplever er løgn, blir sannhet etterhvert et diffust begrep. For sannheten er ikke lenger den virkeligheten jeg ser og føler på kroppen, den er det motsatte. Sannheten er den virkeligheten som gjør at omgivelsene mine ikke avviser meg, straffer meg, kjefter på meg, latterliggjør meg, mobber meg. Og den sannferdige levevei handler i større grad om å lyve til meg selv og omgivelsene mine om virkeligheten. Det viktigste er å dekke over den sannheten som ikke er lov å si høyt.

Så ironisk nok har mitt livslange arbeid for å være mest mulig objektiv og sannferdig gjort meg til en mesterbedrager.

Ida Jackson avslutter foredraget med å si at man skal skrive så det føles sant. Du jobber ikke med å samle bevis til en rettssak, du er på jakt etter å skrive det som føles virkelig for deg.

Jeg tror jeg må lære meg å skrive sant før jeg kan lære meg å skrive fantasi. For hva er egentlig min sannhet? Min virkelige sannhet?

Abonner nå

Abonner nå

Her kan jeg få hjelp av neste tarotkort på Narrens reise gjennom den store arkana; Yppersteprestinnen.

Yppersteprestinnen er knyttet til månen. Og månen er kroppen vår. Våre fysiske og emosjonelle behov. Månen er det himmellegemet i astrologien som er oss nærmest, og den symbolske betydningen er det som står nærest oss selv, kroppen vår, følelsene våre og intuisjonen vår.

Yppersteprestinnen hjelper oss å komme i kontakt med den indre stemmen som forteller oss hva vi faktisk trenger og ønsker. Hun sitter på en forståelse av livets kompleksitet, hun ser alle sider av sannheten og gjennom denne dype innsikten hjelper hun oss å gi slipp på selvbedrag og illusjon. Yppersteprestinnen sitter i stillhet, for svarene hun trenger finner hun i seg selv. Hun forteller oss at ved å se innover og stole på intuisjonen vår, vil vi kunne ta gnisten vi skapte i Magikerens kort og gjøre inspirasjonen vår om til virkelighet.

Svarene jeg trenger finner jeg i meg selv.

Nå er jo hele denne ferden en reise innover i min egen hjerne for å finne Frida, men etter min første motsprøve - som jeg ikke skreiv meg igjennom som jeg tenkt jeg skulle - har jeg blitt oppmerksom på hvor stort utover-fokus jeg faktisk har. For jeg ser kun fremover. Hva kan jeg gjøre for å finne Frida? Og hva vil jeg gjøre når vi er gjenforent igjen? Det er hovedsaklig nysgjerrighet og iver for fremtiden som motiverer meg fremover. Eller, det er nysgjerrighet og iver for fremtiden jeg velger å la motivere meg på ferden fremover.

For dette er bare et lite spekter av den jungelen jeg prøver å navigere meg igjennom. Hva finner jeg om jeg snur meg litt og observerer hele landskapet rundt meg? Hva vil jeg oppdage om jeg utvider synsfeltet mitt og ikke bare låser blikket fremover?

Hvorfor skreiv jeg meg ikke igjennom den første motsprøven for eksempel? Joda, jeg mistet litt kontakt med både meg selv om omgivelsene mine, så den er grei. Men hva er det som stopper meg i å skrive meg igjennom den nå? For som kjent er det ikke noe plattformspill jeg har begitt meg ut på, men en romferd. Alle minner, opplevelser og følelser ligger flytende rundt i vektløs tilstand helt frigjort fra noe tidslinje. Motsprøven er intet unntak. Den er like nær som den er fjern - akkurat som alt annet. Men fortsatt dytter jeg den til sides og fokuserer fremover. Hva er neste steg? Hva er neste tekst?

Hva er det som holder meg igjen? Kanskje veien mot Frida er mer komplisert enn å bare finne veien frem til målet. Kanskje jeg må lete frem små biter underveis, samle sammen fragmenter som flyter spredt rundt i vektløsheten sammen med resten av historien min. Kreativiteten min ligger ikke trygt sperret inne sammen med Frida. Det er ikke en stor, skinnende skattekiste fylt av kreativitetens energi som venter på meg i enden av ferden. Nei, kreativiteten min er spredt rundt i små deler, små biter som hverdagen har plukket fra hverandre, en etter en, og nå må jeg ut å samle de igjen. Ja, sånn er det. Jeg er ikke bare på en romferd mot Frida, jeg er på skattejakt for å samle sammen alle bitene av kreativiteten min. Når alle er funnet, så må jeg finne Frida som kan sette de sammen igjen.

Hiv o’ hoi, alle mann på dekk, (rom)skuta er klar for skattejakt.

Første kryss på skattekartet: den kreative proppen.

Hvorfor skriver jeg ikke det jeg ønsker å skrive?

Hva stopper meg?

Jeg tenker ikke på litterære tekster, men all tekst. Jeg er ikke et menneske av få ord, for å si det mildt, og jeg er heller ikke et menneske av få tanker. Formidlingsbehovet er enormt, og jeg får stor glede i å dele gjennom tekst og bilder.

Tekst og bilder - ikke prating - men kunst.

Evnen til å formidle gjennom tekst og fotografi er helt avhengig kreativitet, så når den har blitt spredt ut i mitt indre verdensrom blir jeg kreativt forstoppa. Og som med all forstoppelse, når den varer for lenge blir man ganske frustrert og gretten, og den ugne følelsen får ringvirkninger på alt annet i hverdagen.

Jeg er kreativt forstoppa og får ikke ordentlig utløp for det jeg har behov for å få ut. Det er nå nådd et så kritisk punkt at jeg ikke lenger får til å skrive ned de mest banale tankene mine, som igjen resulterer i at jeg snakker høyt - til meg selv - store deler av dagen. Trangen til å formidle forsvinner ikke selv om jeg er forstoppa, så når proppen blir stående i for lenge finner det som skal ut andre veier. I mitt tilfelle: gjennom munnen. Ser du meg snakkende i telefonen, er sannsynligheten stor for at jeg snakker med meg selv med telefonen som et tilregnelighetsvitne. Jeg er ikke gal altså, jeg snakker i telefonen.

Jeg snakker jo teknisk sett i telefonen, så det er ikke løgn, det er bare oftest ingen i andre enden av linja. Men jeg ér ikke gal altså, bare kreativt forstoppa.

Okei, diagnose satt.

Hva er det som forhindrer meg i å skrive tankene mine? Hvor stoppa det?

Kjernen til problemet ligger ikke i at det er vanskelig å skrive om dagens søm-planer, hva jeg har funnet til slektstreet etter en kveld på Digitalarkivet dått no eller hvordan jeg tenker å dekorere The Bind i Dreamlight Valley. Så jeg må snu meg rundt i det indre landskapet og se bakover.

Hvorfor skriver jeg ikke? Hvorfor stoppet jeg å skrive?

Sannheten. Det er et ord som stadig popper opp. Jeg skriver, som de fleste, alltid med egne opplevelser og erfaringer som grunnlag. Det er terapeutisk å skrive seg igjennom historien sin, men det er også en god kilde for inspirasjon som man kan dikte videre på.

Dikte videre - det går ikke. For da må jeg løsrive meg fra sannheten. Bare å tenke tanken føles som en skitten fantasi. Tenk det, å bare kunne finne på historien, skrive fiksjon, eller enda mer spennende; å blande fiksjon og virkelighet. Nå pirker jeg borti noe ulovlig, noe farlig. Så det er tydelig vi har funnet frem til krysset på skattekartet. Hent spadene, her skal vi grave.

Sannheten kan bli en tvangstrøye for kreativiteten. Jeg har blitt så opphengt i hva som er den objektive sannhet, hva sannheten er for menneskene rundt meg og ikke minst hvilke deler av sannheten jeg enda selv ikke har oppdaga, at jeg struper inn følelsene mine. Jeg kan ikke tillate meg å skrive om hendelser eller personer før jeg synes jeg har fått et godt nok helhetsbilde av situasjonen. Jeg må være sikker på at følelsene mine ikke får herje fritt i tekst på feil grunnlag, for det vil være hensynsløst mot den andre part.

Det er blitt en besettelse, denne sannheten. Når jeg ikke tillater meg selv å føle følelsene som trenger å føles, så kan jeg heller ikke skrive. Å være ærlig og sannferdig er en god egenskap å ha i relasjoner. Men i kunsten vil den blinde lojaliteten til sannheten kneble kreativiteten. Jeg er ikke historiker, jeg er kunstner.

Lål. Jeg er ikke kunstner, men nå løsner det noe her så jeg lar meg rive med og kaller meg kunstner for en kveld.

Når jeg fotograferte stjernehimmelen for noen år siden endret jeg fargetoner på bildene for å farge himmelen i all slags stemninger. Jeg lekte med fargene for å endre uttrykk på motivene jeg hadde fotografert. Jeg gjentok til meg selv at det er ikke nyhetsfotografi jeg holder på med, så om jeg vil at stjernehimmelen skal være ildrød, så kan jeg lage den så. Jeg tenker nå jeg må ta denne metodikken med inn i skrivingen.

Å skrive ren fiksjon er kanskje et for stort første steg når jeg er så kreativt forstoppa som jeg er blitt. Men hva med å skrive sannheten med en twist? Å trene på å gjøre små, kreative endringer på virkeligheten jeg skildrer.

Så en utfordring, eller et gjøremål på lista over quests jeg må gjennomføre for å plukke opp de savnede bitene av kreativiteten min: skrive en tekst, kanskje en introduksjon av meg selv, hvor jeg bruker virkeligheten som grunnstammen i teksten og litt fiksjon for å pynte rundt, som jeg brukte fargerike gelepenner til å tegne dekorative border i skoledagboka når jeg var liten.

Men det får bli en annen dag.

Her er et bilde av Mars på den røde stjernehimmelen, tatt en oktoberkveld.

Abonner nå

Jeg går rett forbi hyllene på gangen og ender istedenfor inne på badet. Døra står litt på gløtt, kanskje det er derfor jeg går inn dit på autopilot? Trekkes mot lyset som et insekt. Jeg ser hansken jeg brukte til å smøre på selvbruning litt tidligere i dag ligger på vasken, så jeg starter å vaske den. Jeg skyller den godt under vann, vrir og gnikker på den for å få ut alle rester av krem. Jeg har aldri vaska den så grundig før. Men her er det potensiale, så jeg finner såpestykket med sitronsåpe, skrubber det godt i hansken så det skummer masse, og fortsetter å gni og massere på hansken. Skummet har en myk og brun farge som minner om sjokoladeis. Det hadde vært ganske godt med is nå.

Etter et kvarters tid med nøye skumming og skylling er hansken nesten som ny. Jeg legger den til tørk på gulvvarmen, oppå et håndkle for å unngå noe misfarging på gulvet hvis det mot all formodning skulle være noen fargerester igjen. Da ser jeg to store planter som står i badekaret. I dag har jeg arrangert spa-dag for potteplantene for å gjøre opp for at jeg ligger noen måneder bak skjema med ompotting. Først satte jeg mange av de mindre plantene oppi, for det meste grønnrennere og gullranker. Jeg har mye grønnrennere og gullranker. De er så enkle å ta stiklinger av, også er de fine. Jeg liker planter som kan henge ned fra vegghyller, eller klatre langs bildene på veggen. Runde to inn i dusjen var to svære smaragdpalmer som veier et halvt tonn hver sånn omtrent. Jeg angrer like mye hver gang jeg bærer de inn og ut av badekaret. Tredje og siste baderunde - for i dag - er ei stuegran og en elefantfot. De er også store men mye mer håndterbare og ikke i nærheten så tunge. Elefantfoten tok jeg ut av badetkaret og satte på kjøkkenbenken. En svart benkeplate av granitt, så her kan den stå foran vinduet og renne av seg uten jeg trenger å tenke på vannsøl på tregulvet.

Stuegrana får en liten stuss, noen visne greier plukkes av før jeg setter den på noen store badehåndklær jeg har lagt ut på stuegulvet. Den får stå ved siden av de nydusja smaragdpalmene og tørke seg i dagslyset fra verandadørene. Jeg innser kjapt at dette er en dum plass å sette de til tørk, for det er her jeg pleier å legge ut treningsmatte og gjøre yoga før jeg går i seng. Det er ikke plass til meg på yogamatte inni denne lille jungelen. Men okei, det får bli en problemstilling jeg får deale med senere i kveld, for det skjer ikke at jeg løfter de svære pottene en gang til enda.

Stuegrana og smaragdpalmene står som allerede nevnt og flotter seg foran verandadøra, mens de andre plantene står spredt utover kjøkkenbenken og tørker seg i stuevinduene og kjøkkenvinduene. Det er ganske greit med mange vinduer og det er ganske greit at det ikke er mørkt innen klokken 18 lenger. Men de har nok godt av litt mer solrikt dagslys, så jeg tenker de skal få stå her i et døgn til før jeg begynner å plassere de rundt på hyller igjen.

Jeg går tilbake mot badet og tråkker i flere våte flekker på veien som har dryppet, dryppa, drypt? hvordan bøyer man verbet å dryppe? Ordboka sier alle tre er riktige, og at det kommer an på kjønnet på substantivet. Substantivet er vel plantene som har vært på spa, og plante kan være både hankjønn og hunkjønn i følge samme ordbok. Hmm. Men da har plantene mine dryppa og dryppet vanndråper i en sti. En sti som starter utenfor badet og går gjennom gangen før den deles i to. En vei går videre inn i stua mot verandadørene, mens den andre veien går inn mot kjøkkenet og oppå den svarte benkeplata.

Når jeg går langs disse stiene soper jeg litt ekstra med beina for å tørke opp vannet med sokkene. Fornøyd med den middelmådige opptørkningsjobben går jeg tilbake til badekaret og plukker ut noen lecakuler samt de visne greinene fra stuegrana. Grannålene stikker godt, så jeg må plukke ut noen av hånda mi også. Når badekaret er tømt for nåler og leire, skyller jeg det for å få bort alle rester etter dagens plantespa. Behovet for å finne såpestykket med sitronsåpe og skumme ned badekaret melder seg - hvorfor er skum så gøy? - men jeg har jo smørt meg med selvbruning for ikke så lenge siden, så det er dust å kødde det til med å bli våt og nedskumma av badekarvask. Jeg tar en klut og skrubber litt ekstra godt langs kantene, bare for å ha vaska litt. Men det er skummer ikke av bare vann, så det gidder jeg ikke å gjøre lenge.

Jeg slår av vannet, og går inn i stua igjen, forbi blomsterpotta med mobilladeren, og kommer på at jeg det var jo nå jeg skulle ha skrivetime, så jeg setter meg tilbake i sofaen med dataen på fanget, tar frem telefonen for å lese et nyhetsvarsel men ender istedenfor inn på Instagram og blir sittende fast der i noen gode minutter. Alle veier fører til Rom sies det. På telefonen fører alle veier inn på Instagram. Telefonen gir beskjed om at den har under tjue prosent strøm igjen og kalenderen sender en ny varsel - nå er skrivetimen over for i dag.

Jeg tror jeg skal finne meg litt is.

Abonner nå

Abonner nå

Men vil vi noen gang kunne bli fri, når et menneskets frihet er så krenkende for et annet?

Et flagg som representerer at det er rom for alle, setter fyr på undertrykte følelser, frykter og fordømmelse i samfunnet. Et flagg i regnbuens farger blir ilagt mørke baksider og skumle hensikter.

Mon tro hvilket mørke du bærer i deg når regnbuens budskap om frihet og kjærlighet oppleves så truende og farlig?

De holdninger og baktanker du ilegger flaggets farger projiserer ditt innerste mørke. I flagget speiler du deg selv og skammen du bærer på.

Ingen er fri før alle er fri.

Fri fra sine traumer, sine sorger og sin skam.

Den motstanden og forakten du kjenner ildner i deg når du ser regnbuens farger, det er undertrykkelsen som i et helt liv har jobbet med å holde de vondeste og mørkeste følelsene dine på avstand i et forsøk på å beskytte deg. Den vokser seg til et stort og mektig troll, et troll som vil beskytte sin skog og sin bru, et troll som brøler, skremmer og tar liv om det må. Alt i beskyttelsens navn.

For hver kamp, for hver nye trussel, for hvert regnbueflagg som vaier fritt i vinden, vokser trollet. Beskyttelsen blir vanskeligere å opprettholde med den økende friheten i samfunnet, så du lukker deg mer. Ingenting får slippe inn. Trollet i brystet forteller deg at alt utenifra er en trussel, all informasjon, all opplysning, all frihet - det er alt et forsøk på å bryte seg inn og rive deg ned fra innsiden. Opplysningen og åpenheten er en trojansk hest ikledd regnbuens farger.

Din skam og dine traumer projiseres ikke bare på flagget, men på de rundt deg. Trollet forteller deg at regnbuens fargerike budskap ikke bare er en trussel mot deg, men mot alle. Tenk på barna. Trollets sterke motstand - alt i beskyttelsens navn - herjer så kraftig i deg at du ikke klarer å se at det eneste barnet som trenger beskyttelse det er deg selv. Det lille barnet inni deg som selv stod i et mørke det ble pålagt av samfunnet rundt. Dagens barn bærer ikke din skam, den er det du - sammen med trollet - som pålegger dem. Alt i beskyttelsens navn.

Den dagen du klarer å se at den trojanske hesten ikke er det fargerike flagget men det mektige trollet som sitter godt ankret inni deg, den dagen du våger å møte din skam og dine traumer, den dagen du klarer å se og beskytte ditt indre barn som sitter ensom og redd med store sår, den dagen du klarer å samle mot til å utfordre dine frykter, å ta trollet ut i sola - den dagen vil du også bli fri.

Ingen er fri før alle er fri.

Heller ikke du.

Den andre feilen jeg gjorde i starten av ferden var å droppe å legge en plan. Utenom et vagt mål om å skrive litt hver dag hadde jeg ingen faktisk plan for hvordan å fortsette ferden når de vanskelige hindrene og store monstrene faktisk dukker opp.

Som menneske er jeg av typen som foretrekker å komme i gang for så å finne utav detaljer underveis. Jeg har stor tillit til mine problemløsningsevner og er lite interessert i å vase bort motivasjon og energi på en passiv planleggingsfase. O dette er egenskaper jeg liker med meg selv, jeg er handlekraftig og får ting gjort.

Jeg startet på denne romferden mot Frida som Narren i tarotstokken, det aller første kortet, der hvor alt starter. Narren begir seg ut i verden, lettbeint, optimistisk og med et åpent sinn. Den er spontan og har en tilstedeværelse i nuet der den tar et sprang ut i det ukjente mot en ny begynnelse.

Hindringer, ulendt terreng, stengte dører og monstre skreiv jeg om på dag en, med en idé om å skrive meg igjennom alle disse møtene som ville dukke opp underveis. Motivert, og kanskje litt naiv, la ut jeg på romferden uten noen hjelpemidler eller kriseplaner. Det finner jeg utav underveis.

Nå står jeg på andre siden av det som må være ferdens første større hindring. Jeg har vært i kamp mot noen monstre og slitt meg igjennom blokkeringer. Krypende og nedslått, klar for å innse nederlag, klarte jeg endelig å overvinne det siste store monsteret, bossen i plattformspillet som ikke er et plattformspill, og fikk låst opp ei dør som leder meg nærmere mot Frida.

Det har virkelig vært et eventyr å skrive om, bare jeg ikke har skrevet om det. For Narren er kanskje full av uskyld, iver og håp der den danser ut i det ukjente, men oppi skreppa den bærer med seg er det ikke plass til særlig mye. En kriseplan for hvordan å klare og fortsette å skrive når jeg møter den første motsprøven for eksempel, det lå ikke oppi.

Jeg er kommet til neste tarotkort; Magikeren. Kort nummer en; det som setter alt i gang. Her får jeg bevissthet over verktøyene og ressursene jeg besitter, og lærer å samle disse for å skape min virkelighet. Magikeren er skaperkraft.

Som menneske er jeg av typen som foretrekker å komme i gang for å så finne utav detaljer underveis. Jeg har stor tillit til mine problemløsningsevner og er lite interessert i å vase bort motivasjon og energi på en passiv planleggingsfase. Det betyr jeg må gi meg rom for regelmessige rastepauser på veien. Små pusterom hvor jeg sjekker at alt er vel med romskipet og hvor jeg re-evaluerer ferden jeg er på. Må det legges inn noen justeringer på kurs? Er det lenge siden jeg har spist? Skriver jeg fortsatt?

Jeg besitter selv de verktøyene jeg trenger for ferden jeg har reist ut på, og ved hjelp av Magikerens målbevisste viljestyrke - og jevnlige rastepauser for å sjekke inn med meg selv og kursen jeg er på - kan jeg manifestere potensialet jeg oppdaget i Narren, og finne Frida.

Abonner nå

Dokumentaren kan sees i dette innleggets rekkefølge, hvor nummer en er den nyeste, nummer to er den eldste og nummer tre er den mellomste, eller kan du se den i faktisk-kronologisk rekkefølge som da blir nummer to først, så nummer tre og helt til slutt nummer en. Eller om du er en sånn som liker deg i bakvendtlnad, kan du se den siste først, som er den mellomste i tidslinja, så kan du se den første som er den nyeste, og avslutte med den mellomste som er den første.

Cruise i skogen der altså. Velbekomme.

Vi eier stadig mindre, og leier stadig mer - men vi opplever ikke i nærheten den friheten reklamene til Thorn lovet på slutten av nittitallet - thank you Thorn. Istedenfor sitter vi fanget i et nett av abonnementer hvor personvernet vårt selges til høystbydende, og den eneste sannheten som er oss garantert er at det vi kjøper bare er vårt så lenge det passer selgeren. Betingelser endres stadig vekk, lisenser fjernes og priser økes, alt samtidig som den reelle forbrukermakten tas fra oss ved å skrenke inn valgmuligheter og tilgjengelighet. Frustrasjonen over overfylte hyller av musikk, bøker, aviser og filmer er blitt en nostalgisk lengsel når man i dag sitter fanget i månedlige betalinger for produkter man aldri riktig får et håndfast grep om.

Omsorgstretthet er et ord som har fått mer oppmerksomhet de siste årene, men jeg tror tretthet generelt kan være like så passende. Vi betaler mer for mindre og vi jobber mer for mindre. Det kan se ut som det eneste som øker er tempo, levekostnader og terskelen for å komme inn i boligmarkedet.

Lykke er blitt et uoppnåelig ideal, og vi blir fortalt - av de samme kreftene som stadig øker farten på hverdagskarusellen - at lykke er kvakksalveri vi blir solgt i filterbelagte innlegg på sosiale medier. Vi fôres med sannheter som forteller oss at lykken ikke finnes, at vi istedenfor å jakte denne uoppnåelige fantasi må øve på takknemlighet for den ulykke vi lever i.

Vi skal være takknemlig for lærdommene vi får av hverdagens jag, av sykdom, av ulykke, av skadelige relasjoner, av omsorgssvikt, av systemsvikt og av feilbehandling - for vi hadde aldri blitt den vi er i dag foruten. Og det utslitte, nedbrutte selvet som har gitt opp å oppleve tilfredshet og lykke, den skal vi omfavne og elske som den beste versjonen av oss selv.

Vi skal slutte å hige etter lykken og dyrke takknemligheten. Takknemlighet for kapitalismens daglige overgrep.

Du skal gjerne strekke deg etter noe bedre, bare ikke noe som er bedre for deg. Du skal strekke deg etter det som gir enda mer fortjeneste til de kreftene som spinner hamsterhjulene som yo-yo-trikset walk the dog. Du skal ville jobbe mer, ta enda en bachelor, eller kanskje en master, du skal være ambisiøs og travel og effektiv. Mest av alt skal du være nyttig. Du skal jobbe, videreutdanne deg, og samtidig produsere og oppdra mennesker som kan overta plassen din i hjulet når du en dag faller av og blir slengt i veggen som et gammelt, oppvridd oppvaskhåndkle.

Og du? Husk å vær takknemlig.

Skylapper plasseres på travhester som løper i Rikstoto, og på mennesker som løper i hamsterhjul, for å unngå at de skal bli skremt av det de ser rundt seg. Individualismen er blitt eneste mulighet for å holde ut, og vi låser dører og hjerter for naboene våre, alt i overlevelsens navn. Den harde innsatsen vi legger i å unngå det siste lille dytten som vil tippe oss over stupet, er ironisk nok det samme som forhindrer oss i å oppdage det fellesskapet vi trenger for å nettopp overleve.

det sang Terje Formoe på kassettspilleren min i 1993 - og på HomePoden min i dag i 2026.

Ja, her i huset gir vi god plass til det indre barnet, og det burde dere også gjøre, asap.

Det er en enkel men fengende sang full i rim, og den ga meg en glimrende idé til denne jakten, som ikke er en jakt men som jeg ikke har funnet en bedre tittel for enda, på Frida.

Rim.

Som barn storkoste jeg meg med rim, og lagde rim hele tiden. Å rime er som å gi hjernen en god massasje. Hver rytme og språklyd ruller kilende over hjernehinnens mange folder.

Jeg minnes sommerferiene i baksetet i vår mørke Nissan Sunny på den årlige kjøreturen fra Stavanger til Sarpsborg. En litt for lang kjøretur preget av kvalme og svimmelhet - det er ikke bare et uregulert nervesystem jeg er velsignet med, balanseorganet mitt er også ganske utfordret - men utstyrt med gelepenner og Pusur-skoledagboka mi trosset jeg kvalmen og skreiv ned masse små rim og regler av de ulike stedsnavnene jeg leste på skiltene langs veien. Noen ganger trosset også kvalmen meg, men det er det vi har spyposer til, så skoleboka full av rim forble trygg.

Rim. Massasjerulle for hjernen. Dette må jo være en lur vei mot Frida. Rim, regler, limericks og Kjell Pell Pottitskrell.

Man skulle tro dette var en lur vei å gå. Hvis man bare kunne rime. For når jeg prøver å rulle frem trillende rim for å kile hjernen, oppdager jeg til min store forferdelse - ja, det var faktisk litt dramatisk - at jeg ikke får til å rime lenger. Sånn på ordentlig. Hvordan mister man evnen å rime?!

Jeg ser rundt meg i rommet - hvor vanskelig kan det være å komme på noen korte rim? Åkei, finne en ting i rommet og si noe som rimer.

Appelsin.

Det første ordet som dukker opp er appelsin, og jeg har ikke en appelsin liggende i rommet en gang, men okei.

Appelsin. Appelsin. Appelsin. Hvordan rimer man en appelsin? Komm’an. Host opp et lite snertent rim her nå. Appelsin. Appelsin. Appelsin. Det eneste jeg kommer på utenom appelsin er eple.

Greit, jeg skal handle frukt. Men først må vi få til et rim her.

Se meg rundt i rommet igjen. Hva ser jeg, og hva rimer det på?

Blomster. Domster.

Det er jo ikke et ord en gang, og det er ikke rim når jeg bare bytter ut forbokstaven til neste konsonant i alfabetet (ja, jeg ignorerer bokstaven C). Prøv igjen.

Flagg. Magg (ot). Nei. En gang til. Flagg. Knagg. Haha! Nå er vi inne på noe. Åkei. Knagg. Tagg. Er tagg et ord?

Jeg er sliten i hodet. Dette var ikke noe behagelig massasje for å si det sånt.

Er det virkelig sant? Er det mulig å miste rimet? Er det en evne som er borte for alltid tro, eller kan jeg trene den opp igjen, som kondis og lårmuskler?

I følge Store norske leksikon finnes det stavelsesrim, som er enderim om det blir brukt ved slutten av verselinjene. Stavelsesrim kan også være et innrim eller et midtrim. Vi har bokstavrim og halvrim. Det finnes enstavelsesrim, som visstnok også kalles mannlige rim, tostavelsesrim; kvinnelige rim og trestavelsesrim som også kalles svevende rim.

Svevende rim, det hørtes flott ut.

Er det derfor de synger om å sveve på en sky i refrenget til Kjell Pell Pottitskrell tro.

Store norske leksikon kan også fortelle meg at enderim ble brukt først i middelalderens kirkelige latinske litteratur, men de skriver ingenting om hvordan finner igjen rim man har mistet.

Ny plan fremover:

I tillegg til den daglige økten med hoppetau - for å trene opp nevnte kondis og lårmuskler - må jeg legge inn daglig øvelse på å rime. Øve litt på rim hver dag i håp om å få tilbake evnen å rime, sånn jeg kan rulle rytmiske vers over foldene i den harde hjernehinnen min.

Kanskje det er Frida som har rimene mine?

Frida. Prida. Splida. Nei, dette blir for dumt.

Tenk at jeg har klart å rote bort rimet mitt.

Å gi barn premier etter de har gjennomført noe vanskelig eller skummelt er fortsatt normalt, selv om de i dag for det meste må ta til takke med regnbuefarga plast.

Jeg er ikke barn lenger - kanskje unødvendig å presisere i og med jeg allerede har nevnt det herlige nittitallet - men jeg har de siste årene måttet gjennomføre mye vanskelig og skummelt. Så derfor vil jeg gjeninnføre premie. Jeg vil ikke ha plast - eg orker ikkje mer plast i verden nå - men det trenger heller ikke være ringer av edelt metall og fargerike krystaller.

Men jeg vil ha premie. Det er ikke lenger nok å gjenta for meg selv at det blir bra til slutt og at det venter noe fint på meg i andre enden. Nope. Premie.

Noe av det siste jeg sa i går før jeg gikk i seng var - som forsåvidt er det samme jeg gjentok gjennom hele dagen som et gnagende mantra mellom hurrarop, flagging og krone-is - at det blir bra til slutt, det venter noe fantastisk på oss i andre enden, jeg skal få premien min jeg også.

I dag står jeg opp til nyheten om at Platekompaniet skal gjenåpne butikk i Stavanger sentrum.

Mitt elskede Platekompaniet som i 2019 forlot Arneageren kommer tilbake til Stavanger igjen. Å få kjøpe musikk i butikk er ingen diamantring, nei, det er så mye bedre. Og jeg kan ikke tolke dette på noen annen måte enn at dette er min lille premie underveis. Dette er den skinnende metallringen med et mørkeblått glasshjerte som forteller meg hvor god jeg har vært disse siste årene. En klapp på skulderen, eller nei, dette er ingen klapp på skulderen, dette er en klem. En god og kjærlig omfavnelse, som gir meg rom for å ta et dypt pust, rulle på skuldrene og riste litt løs på armer og bein for å samle mot og styrke til å fortsette videre fremover. Dette er et glimt fra universet - og fra Platekompaniet - om hvilke gevinster som venter meg lenger fremme.

Og kanskje finner jeg Frida på veien, så kan vi dra på musikkshopping sammen i Nygata til høsten.

Vi er på vei mot noe bra. Og vi får CD-butikk igjen.

Lars, som voksen tok navnet Fotland Noraas, giftet seg i 1919 med Astri. Under krigen beskrives Lars som en «helblods jøssing», han ga ut illegale aviser og var aktiv i motstandsbevegelsen. Etterhvert ble han dessverre tatt av Gestapo, utsatt for hard tortur og det fortelles at han på Grini ble gående halvt invalid som resultat av den brutale behandlingen.

Digitalarkivet har offentliggjort mye dokumentasjon fra andre verdenskrig, så når jeg kom til Lars og hans historie, ble jeg sittende å lese igjennom dagbøker og brev skrevet av fanger på Grini.

Jeg leste om Pelle som har fått lov å skrive hjem etter noen saker, og sender brev til far og mor. Bøker og kabalkort hadde vært fint. Pysjamas og toalettsakene sine fikk han beholde, men barbersaker hadde han ikke. De kan pakke den hvite høvelen skriver han. Neglesaks mangler han, men det tror han ikke han får lov å ha. En vaskeklut til å vaske kroppen behøves sikkert om en stund. Og sko. De lyse, perforerte sommerskoene må nok snart byttes ut.

Pelle håper at familien ikke bekymrer seg for mye for ham, og skriver mye om at han har det bra og er ved god vekt og god helse. Han har noen korte perioder hvor han er litt snottete, men det går raskt over. Også hadde han en blodforgiftning i høst en gang. Men det er det eneste legemlige som er skjedd. Han er selv mer bekymret for familien sin, de var blitt så magre forrige gang de var på besøk og han fikk se de.

Jeg leste om Johan som ble oppsøkt hjemme på gården av en sivil tysker og en grønnkledd politisoldat en julidag i 1942. De viste frem en legitimasjon av metall og fortalte at de kom fra sicherheitspolizei og skulle gjennomsøke huset etter «jøssingaviser». Johan skriver om hvor dårlig han sov påfølgende natt, og at han dagen derpå ble kalt inn til avhør og senere sendt i fangeleir.

Jeg leste i notisboka til Søren med hilsninger som medfanger skreiv til hverandre når krigen var over og de ventet på å få komme hjem igjen.

«Takk for samvær i fangenskapet og vell møtt i det fri!»

«Endelig slutt på galskapen!»

Og Joachims tegnebok fra hans tid i fangeleir, hvor man får flere innblikk i hverdagen. Gjennom tegninger og små tekstfraser får vi se at en gjennomgående utfordring blant de innsatte er sult. På en side ser vi en enkel strektegning av flere menn samlet rundt dunker. Noen av mennene står oppreist, med hånden opp mot ansiktet. Andre ser vi stående godt foroverbøyd med den ene armen nedi dunken. Det er tydelig at de graver etter noe.

Under tegningen er det skrevet

«Dypt nede i grisedunkene på gården søker de sin næring.»

I dag har jeg kommet litt lenger ut i treet, til Lars’ kusine, Ragna. Hun giftet seg i 1912 med Hans. Hans dukket også opp i dokumentasjonen om andre verdenskrig, i landssvikarkivet. For Hans var i Gestapo. Han jobbet som tolk for Arnold Hölscher, en tysk gestapist og torturist som var med å avdekke motstandsbevegelsen i Rogaland.

Hans var, i følge dokumentasjonen fra rettssaken mot han i Stavanger byrett, deltakende i etterforskningen som avslørte motstandsmenn i Rogaland og han deltok i avhørene de ble utsatt for. Han deltok i arrestasjonene av de samme mennene jeg for noen dager siden satt og leste håndskrevne brev og hilsener fra i dokumentasjonen fra fangeleiren på Grini.

Hans ble dømt i Stavanger byrett i 1947. Selv mente han at han var uskyldig, og at arbeidet for Gestapo ikke var av eget ønske.

Dokumentasjonen man kan finne hos Digitalarkivet og på Nasjonalbiblioteket beskriver hverdagen under okkupasjonen fra bakkenivå. Helt vanlige mennesker, som levde helt ordinære liv. Det var slaktere, direktører, skiltmalere, husmødre, fabrikkbestyrere, sjåfører, lærere, gårdsmenn og lagerarbeidere. Det var ordinære folk som ble oppsøkt, ransaket, arrestert og torturert under avhør. Noen ble sendt i fangeleirer, andre ble henrettet.

Det er tungt å ta innover seg historien, men jeg tror også det er viktig. Spesielt i dag. Jeg trenger ikke utdype hvorfor, men er det én ting dagens nyhetsbilde viser oss, så er det at historien gjentar seg, og vi glemmer fort.

Å lese i gamle kilder kan være tungt, og litt rotete. Men å lese historien tror jeg er viktig. Så da anbefaler jeg en bok istedenfor:

Ida Jackson: «Morfar, Hitler og jeg»

Les den.

Jeg korrigerer meg selv, det er ingen anbefaling jeg kommer med, det er en befaling.

INNLEDNING

Dette er en diktanalyse av musikkvideoen for sangen Celebration av den sørkoreanske jentegruppa LS SSERAFIM. LS SSERAFIM ble dannet i 2022, og sangen Celebration ble lansert 24. april i år, 2026, som første singel fra deres kommende andre album, Pureflow Pt. 1. Sjangeren beskrives av internett som techno og hardstyle, og musikkvideoen beskrives av meg som 3:08 minutter med absurditet.

Musikkvideoen leder opp til det øyeblikket hvor man tør å møte sine frykter. Vi følger en mann som ute blant folk bærer en maske for å skjule det skadede ansiktet sitt. Han blir oppsøkt i hjemmet sitt av jentegruppa og jagd rundt til han til slutt tør å møte frykten, slutter å løpe og danser istedenfor.

HOVEDDEL

Sangen er relativt kort og enkelt bygget opp:

Refrain
Pre-chrous
Chorus
Verse
Chorus
Build
Instrumental drop
Refrain
Pre chorus
Chorus

(kilde: genius dått com)

Malen for diktanalyse ber meg forklare om formen er bunden eller ubunden, men jeg husker ikke hva bunden eller ubunden form innebærer, og siden sangen synges på koreansk, og jeg ikke forstår koreansk, tenker jeg at å lese meg opp på form er noe jeg kan gjøre en annen dag. Jeg kan av samme årsaker ikke forklare bruken av enderim, jeg kan ikke nevne allitterasjoner og assonans eller si om de har sterk virkning.

Åpningsscenen i musikkvideoen viser et nabolag med bolighus. Det er kveld og himmelen er mørk og tung. Vi hører sirisser og en ugle, jeg tror det skal være en ugle, mens vi ser en mann med matt holdning og fremoverbøyd nakke gå mot inngangsdøren i det ene huset. Han ser sliten ut, og bærer på en pose.

Kameravinkelen endres, vi er nå inne i huset, og ser mannen komme subbende gjennom inngangsdøra. Det knirkes i hengslene. Han har fortsatt krum nakke mens han går mot kameraet. Han tar av seg hatten og eksponerer et ganske skremmende ansikt med et dødt blikk. Posen bare slipper han, så det ruller frukt ut over gulvet mens han i samme bevegelse drar av seg skjerfet. Han står noen sekunder med en lett svaiende bevegelse foran kamera, så vi får et ekstra godt blikk på det døde ansiktet, før han tar tak rundt hodet sitt med begge hendene og drar av seg ansiktet - som viser seg å være en maske.

Bak masken avsløres et ansikt som ser ut som fra en skrekkfilm - kun basert på mine antakelser om skrekkfilmer, jeg er veldig lite bevandret i den sjangeren. Huden er blass, leppene svarte, det venstre øyet - hans venstre - er nesten helt hvitt mens det høyre er tungt og mørkt. Han har et langt arr, i beste Frankensteins monster-stil, som strekker seg fra hårfeste og ned på tvers over ansiktet. Et annet arr går under det ene øyet, mens et tredje går over det ene kinnet. Håret ser bløtt ut, som ikke er så rart om han har vært under den gummihetta av ei maske hele dagen.

Mannen puster lettet ut, kaster masken fra seg, og vi får se en gruppe kvinner, fem stykk, som går bestemt og hurtig mot huset hans. I det en av kvinnene hamrer hardt på inngangsdøra, starter sangen - Time to celebrate synges i det mannen panisk griper seg om ansiktet og ser dramatisk rundt seg.

Vi er bare kommet trettifire sekunder inn i videoen, så jeg tror ikke jeg kan fortsette diktanalysen på dette detaljnivået - jeg har lyst å legge meg etterhvert.

Okei. Få opp farten.

En mørkhåret kvinne banker på døra, en lyshåret kvinne dytter henne forsiktig til side, hun er utålmodig og sparker inn døra, og blir stående noen få sekunder i dørkarmen mens hun vinker til mannen som er helt forskrekket og løper lenger inn i huset for å gjemme seg. Han står bak ei dør og ser skremt ut i et rom, hvor en kvinne står i et hvitt plastforkle og visper rundt i ei glassbolle fylt med en rød masse. Hun grapser så fælt at forkleet er fylt med rød sprut som ser ut som blod. Hun løfter vispen opp fra bolla mens hun har øyekontakt med mannen uten maske. Han snur seg og ser da inn i et nytt rom hvor ei ny kvinne står og kutter opp en stor, og ganske fin kake med ei motorsag. Også hun holder øyekontakt med mannen i det kaka splætter ut på bordet.

Den forskremte, maskeløse mannen løper opp ei trapp og kaster ei bestefarsklokke ned bak seg på kvinnene med kakevisp og motorsag som står i bunnen av trappa, mens de fortsatt borrer et følelsesløst blikk opp mot han. Dama med vispen blir truffet av bestefarsklokka og ender sittende på gulvet bak hun med motorsag. Hun snur nakken 180 grader mens en passende knaselyd høres over musikken. Alt for å fortsette å stirre på mannen.

Mannen hyler, forståelig nok, og snur seg rett mot et rom hvor hele jentegruppa pluss en del dansere har brutt ut i en koreografi mens de synger at det er time to celebrate. Mannen kaster seg ut et vindu. Han løper bort fra huset sitt, mens vi ser de fem kvinnene stå igjen i et annet vindu enn det han kastet seg ut ifra.

Det er plutselig blitt dag, vi er ute i et bylandskap, og mannen løper etter en lastebil i fart som er lastet med frukt. Kanskje lastebilen leverer frukt til samme sted hvor mannen kjøpte frukt kvelden før? Den frukten han bare kastet på gulvet? Uansett. Han kommer seg oppå lasteplanet, men kaster seg bakover i sjokk når han ser at to av kvinnene kommer løpende i superfart etter han. Hun ene sitter på skuldrene til hun andre. Imponerende å løpe med noen på skuldrene. Han kaster frukt og grønnsaker mot de, men de løper fra side til side og unngår alt som kommer flyvende. Plutselig dukker det opp et kvinnehode av den ene pallen med grønnsaker, og ved siden av lasteplanet kjører det nå en annen kvinne i en handlevogn. Bak ryggen har hun festet to brannslukningsapparat som fungerer som en slags jetmotor og driver handlevogna fremover. Den intense øyekontakten fortsetter.

En kvinne i rødt kjører en bil, jeg er litt usikker på om det er selve lastebilen hun kjører, men hun justerer speilet og ser mannen hoppe av og løpe ned i det som ser ut som en slags undergrunn. Han halter, han har ødelagt ankelen sin. Den ser ikke bra ut. I undergrunnen møter han tre av kvinnene, som denne gang danser en zombie-aktig koreografi samtidig som de truende beveger seg mot han. Den forskrekkede mannen løper videre, nå er ankelen blitt bra igjen. Han sparker seg igjennom en vegg av murstein og ender inne i folkemengden på en konsert. Han løper igjennom folkemengden, mot scenen, som er bittelitt rart, for alle som har vært på en konsert vet at foran scenen er det sperringer og tett med folk som gjør at man ikke kommer noen vei. Men han er livredd, utslitt, og han har tilsynelatende ikke sovet på over et døgn, så vi må gi han litt slack.

Han løper frem mot scenen og oppdager forskrekket at det er den samme gruppa med kvinner og dansere som står på scenen og fremfører den samme koreografien som de gjorde oppe i andre etasje hjemme hos han kvelden før. Han snur og løper bort fra scenene igjen, og vi får se flere av konsertdeltakerne ta av seg sine egne masker. Det viser seg at de er romvesener.

I neste scenene kaver mannen seg igjennom snøstorm, og kvinnene kommer etter han i den samme zombie-aktive dansestilen som han møtte nede i undergrunnen. Mannen ser ut som det er rett før han skal falle om å fryse ihjel. Men flaks for han er vi i neste scene i et ørkenlandskap, og her er det varmt. Så det går bra og han tørker seg av pannen mens han puster lettet ut.

Den nå lettede mannen som slapp å fryse ihjel, tar opp en kikkert og ser en flokk som danser i en støvsky. Midt inni flokken er den samme kvinnegruppa igjen. Han snur seg og løper tilbake inn i snølandskapet og videre inn i bylandskapet, hvor han nå blir jaktet på ikke bare av fem kvinner med zombie-fakter og intens øyekontakt, men en hel folkemengde av mennesker i ulike kostymer. De løper nedover gata og folkemengden som jakter mannen vokser seg større og større. Midt i veien står plutselig en liten trampoline, mannen tar sats - for helt ærlig, hvem løper forbi en trampoline uten å hoppe på den? Bare sjuke folk gjør det. Eller mennesker som ikke kan hoppe, de er unnskyldt. Mannen hopper og skytes opp i verdensrommet som en rakett. Han lander i et månelandskap, løfter hodet og ser den samme gruppa med kvinner, samt de som jagde han gjennom gatene. Kvinnene viser frem det som kan antas å være deres lyter, for å vise de er som han. Ei har en sprekk i kinnet, og ei har et arr i pannen, ei har grønn hud rundt øynene og hun som sparka inn døra har en svart hånd med lange negler,

Den svarte hånda med lange negler gir mannen en billett, en invitasjon til the creature party. Det er en feiring av det rare står det. Mannen tar i mot invitasjonen med et litt lettet smil, han løfter sin hånd mot hennes og de møtes, pekefinger mot pekefinger, i et elektrisk sammenstøt. I neste scene står han i midten av jentegruppa som er oppstilt i formasjonen av en stjerne. De siste tjue sekundene av musikkvideoen viser den skremte mannen som ikke er skremt lenger, dansende sammen med kvinnene og folkemengden som har jagd han rundt i det som må antas å være hvertfall to døgn.

Avsluttende scene viser det samme nabolaget som vi så i starten. Bare nå er det ingen tung og lutrygget mann som går mot inngangsdøra. Istedenfor ser vi silhuettene av en dansende folkemengde gjennom stuevinduet.

AVSLUTNING

Jeg vet jeg nå skal oppsummere og konkludere, men jeg er utslitt og vil gå i seng.

God natt.

På den femte dagen har jeg gått hardt til verks i søket etter Frida. Jeg har glemt at jeg skulle komme på en ny tittel. Må skrive det ned en plass jeg ser det så jeg ikke glemmer å gruble på det. Det er så mye å gruble på, så det er fort gjort at noe forsvinner langt bak i bakhodet hvis jeg ikke lager meg en stadig påminnelse som drar det frem til pannen igjen. Minn meg på å lage en gruble-på-tittel-påminnelse etterpå.

Åkei, jeg prøver igjen.

På den femte dagen har jeg gått hardt til verks i søket etter Frida. Jeg har gått til anskaffelse av flere nye notatbøker, alle til hvert sitt kreative prosjekt jeg skal starte med - for tegning, drodling og skriving for hånd er veldig stimulerende for kreativiteten, så da kjører vi på der.

Jeg har også begynt å lese boka Kvinnehjernen av Ann-Marie de Lange. Litt research på landskapet jeg har dratt på tokt i er ikke dumt tenker jeg. Og jeg både har en hjerne og er en kvinne, så det lover jo bra. Jeg tenker at litt faglig innsikt i dette grå vidunderet på halvannet kilo kan hjelpe meg på veien mot Frida.

Årh, jeg elsker hjernen. Fangirl no.1.

Har dere lest om hjernen? Dere må lese om hjernen, for den ér så fascinerende. Jeg kan anbefale boka Å dykke etter sjøhester av Hilde Østby og Ylva Østby, eller Hjernen er stjernen av Kaja Nordengen, eller denne som jeg leser nå, Kvinnehjernen av Ann-Marie de Lange.
Og jeg tar gladelig imot lesetips om hjernen. Elsker hjernen.

Nå kom jeg plutselig på boka Kreativitet av Hilde Østby. Det var den første av hennes bøker jeg leste, og den var fantastisk. Så den kan jeg virkelig anbefale. Og Leksikon om lengsel er også veldig bra. For ikke å snakke om Kart over ensomheten. Den treffer hardt! Jeg hørte nylig Jeg elsker Dickens og den anbefales også. Egentlig, for å gjøre det enkelt, for nå sporer jeg voldsomt av: les Hilde Østby. Det er verdt det. Lover.

Men åkei, dag fem i søket etter Frida er i overstått og jeg har troen på at jeg er på riktig vei.

Slagplan de neste dagene:

1. Lese videre om hjernen.

2. Starte på de fem notatbokprosjektene. Kanskje bare starte med en om gangen, eller lage en rulleringsordning og jobbe litt om gangen med alle fem? Her kan det bli kluss merker jeg nå.

3. Starte opp igjen på prosjektet «1001 albums you must hear before you die» som jeg pauset i påsken og glemte å starte opp igjen. One album a day er ganske skoj, og anbefales. Bli med her: One album a day

Sjalabais for nå.

I siste episode ser vi presten Morten Kruse lukke Bibelen hardt i sinne over den fæle forsamlingen, og han preker strengt og fordømmende om hvordan de kan la seg lokke av syndens djevelskaper og glede seg over en simpel St. Hans fest nå som Guds vrede er så nær. Presten er sint etter han mistet hele sin kones formue i professor Løvdahls lille falitt, og han mener at Gud er like sint for at Kruse har mistet rikdommen sin, og derfor må småfolket straffes for overklassens grådighet. Ingenting nytt der altså. Det er uansett ingen bedre måte å få utløp for all skammen og selvforakten man bærer på enn å peke utover.

I det presten stormer ut etter andakten, foran en sjokkert og ydmyket forsamling, mens han proklamerer høyt at han ikkje vil synge salmer med jer, vandrer tankene mine til nåtiden. Det gjør ofte tankene mine. Vandrer altså. Som er derfor det tar meg litt for lang tid å lese bøker. Jeg må stadig sette i bokmerke og reise ut og hente tilbake tankene mine. Jeg skulle hatt min egen hyrde, som kunne gjete tankene mine når de legger ut på vandring. Det hadde ikke vært dumt. Så når jeg leser om Alberte i Paris som har mus plaskende rundt i vaskefatet, og tankene splitter seg og vandrer ut til hver sin kant, så kan gjeteren samle de inn igjen til en samlet flokk, sånn vi kan fortsette å lese om Alberte som har ropt på Jean som fjerner gnageren på svømmetur.

Men okei, poenget mitt var verken Alberte eller en tankegjeter, selv om jeg er veldig spent på hva som skjer videre med Alberte og en gjeter for tankene mine var en eksepsjonelt god idé.

Når Morten Kruse tordner fordømmelser mens han projiserer sin egen skam på fattigfolket og forsamlingen, får jeg assosiasjoner til dagens samfunns forhold til negativitet.

Mantraet som gjentas er at man får den hverdagen man fortjener. Så lenge du fokuserer på det gode i livet får du akkurat den lykken du ønsker deg. Der man før preket om å ikke la seg lokke i synden med utenomekteskapelige relasjoner og lystige St. Hans fester, prekes det i dag om å ikke overgi seg til de negative aspektene av livet. Ikke snakk om uretten som blir deg og dine medmennesker begått, for da vil du aldri få den frelse, den suksessen, du lengter etter.

Du får det livet du fortjener, vet du.

Det var en festlig tanke å utforske. Gudfryktigheten har fulgt tiden og modernisert seg, fordømmelsen har flyttet over til Instragram-inspo og TikTok-danser. Den giftige positiviteten sprer seg som Morten Kruses fordømmelse av Constanse Blomgren som kom for å låne bord til festen, og dro ydmyket og sønderknust etter presten hadde opplyst henne om fordervelsen hun går i møte fordi hun er på flørt med Randulf og fordi hun skal på St. Hans fest.

De syndige, de som snakker høyt om livets daler, de må unngås, dempes eller aller helst fjernes helt fra livene våre.

Vi opplever jo vonde følelser alle sammen, i varierende alvorlighetsgrad naturligvis. For noen er kanskje dagens tyngste byrde den panneluggen de klippa seg i går. Vi kjenner alle til kompleksiteten som rommer oss. En dybde vi må holde for oss selv, for ikke å fremstå negative og dermed ikke få den lykkelige hverdagen vi fortjener. De ivrigste, Krusene av vår tid, vil til og med fortelle oss at du blir skyld i din egen ulykkelighet hvis du anerkjenner dine vonde følelser.

Tankene vandrer videre, hvorfor er det så vanskelig for folk å gi rom for hele mennesket? Hva er det som pirkes borti inni deg selv når du hører om andres ulykke som gjør at du trenger å avvise de? Hvorfor er det så ubehagelig å tåle andres vonde følelser? Hva er det inni deg som verker og gnager, som du prøver å stilne?

Prekenen advarer mot å omgås disse syndige, de som snakker åpent og rått om ulykke, uhelse og urett. Prekenen planter frykten for å miste muligheten for evig frelse - suksess og rikdom - dypt i deg. Røttene sprer seg og fyller deg med en avsky for disse syndige.

Du får det livet du fortjener, vet du.

Så fortreng dine vonde følelser, gjem de bort og front utad kun velstand. Forkynn budskapet videre, som vi delte deigen Hermann fra hus til hus i 1998, og hysj ned de fordømte sjelene som snakker åpent om de hardere sidene av livet.

I dag har jeg vært liggende store deler av dagen. Noen dager må det være sånn, av årsaker utenfor min kontroll. Jeg har vært litt i Peaceful Meadow og fiska malle med Langbein, også har jeg vært litt på Instagram og sett nåtidens Morten Kruse forkynne det glade budskap om at jeg får den hverdagen jeg fortjener om jeg bare vil det hardt nok.

Jeg tenker på at noen skulle fortalt de at det er helt åkei og ufarlig å romme sine skyggesider. At det ikke vil gjøre de mindre verdige den lykke og suksess de lengter, og at de ikke mister sine gode kvaliteter ved å tillate seg å ha negative følelser.

Jeg forstår om dere nå himler litt med øynene mens dere tenker på hvem er nå jeg til å snakke om lykke og glede i hverdagen, jeg som snakker så mye om ensomheten i å være stemplet som et evig tapsprosjekt samfunnet ikke ser verdi i.

Jeg hadde kanskje tenkt sånn selv, om jeg var en annen som leste mine tekster, eller om jeg var meg som leste noen andre som var som meg og skreiv mine tekster. Nei, jeg har nok garantert tenkt det, flere ganger. Jeg har også sagt det til folk som snakker om livets urettferdighet - unnskyld for det Lene. Men jeg har nå sett lyset - utenfor Instagram - og jeg har oppdaga at lykken, den ligger gjemt bak all elendigheten. Og vil du også finne den - for ja, jeg har funnet den på ordentlig, det skjedde i 2017 og vi har det veldig bra sammen i livets berg- og dalbane, lykken min og jeg - så må du åpne loftsluka til hjernen din, der hvor du stuer bort alt du ikke skal føle på fordi du må være positiv sånn du får det livet du fortjener, også må du gjøre det motsatte av hva alle nåtidens Kruse forteller oss. Du må omfavne det vonde.

Når jeg klarte å tillate meg selv å være et offer, ble mye av skylden og skammen som Morten Kruse fra min oppvekst har projisert over på meg, den forsvant, og gnisten i brystet - min helt egen lykke - fikk endelig nok plass til å blusse opp.

Kanskje jeg skal bli en Morten Kruse jeg også? Kanskje jeg skal gå på Instagram og forkynne mitt glade budskap om å omfavne sinnet og smerten vi opplever, om å romme hele mennesket - både oss selv og våre medmennesker - for å gi liv til flammen i brystet. Så når vi samler oss, når vi står sammen, vil vi få et stort St. Hans bål med glede, dans og styrke. Jeg vil bli en som forkynner om ildens kraft. Det hadde nok ikke bakstreveren Kruse likt. Verken Morten Kruse i Fortuna eller Morten Kruse på Instagram.

Skal du få den hverdagen du fortjener, må du først og fremst lære å tåle hele deg selv. Du må romme dine skyggesider. Så kanskje du skal brøle litt du også? Jeg er ganske sikker på at du har noe å brøle for, om så bare den luggen du klippa deg i et innfall med dårlig dømmekraft.

Så gå og brøl, tenn gnisten i brystet, og bli med på St. Hans fest.